Nyhetsbrev jan-24
Tilbakeblikk
Ved overgangen til ett nytt år er det naturlig å foreta en «vareopptelling» og å se framover. For en reise over 22 år det har vært, på godt og ondt. Det har ikke vært enkelt å komme dit vi er i dag, det har vært både oppturer og nedturer, men vi har klart det! Og vi er snart i mål.
At jeg torde
Januar for 22 år siden glemmer jeg aldri. At jeg torde å sette meg på flyet en januardag i 2002 på vei til Kenya for aller første gang i livet, forstår jeg ikke i dag. Engelsken var elendig og jeg hadde ikke telefonnummer eller annen kontaktinformasjon til noen i Kenya, kun løfte om å bli møtt på flyplassen.
Frimodig gikk jeg ut av flyplassen i Nairobi og det første jeg så var 100-150 kenyanere som ventet på noen og for meg så alle helt like ut. Hjelpe meg, hvordan skulle jeg finne min kontaktperson?
Kontaktpersonen min prikket meg på skulderen og dermed startet et eventyr jeg ikke ante jeg skulle bli en del av.
Mitt første møte med Kenya
Ferden gikk til byen Kisii, men meg som sjåfør i en liten sort Suzuki (leiebil), på venstre side i omtrent 50 mil. Å hjelpes, for en start og utfordring med folk, dyr, motorsykler og ikke minst store og små busser som kjørte som om de var alene på veien. Kan love dere at det ikke gikk fort. En skikkelig haglskur møtte vi også på, utrolig nok. Det var også relativt stille i bilen da jeg som nevnt, var utrolig dårlig i engelsk. Glemmer aldri denne turen.
For å gjøre en lang historie kort besøkte jeg en stor skole for hørende utenfor Kisii og der «fant» jeg 43 døve barn med de tristeste øynene du kan tenke deg. De var plassert på skolen av foreldre eller familie og ble aldri hentet igjen da det var en stor, stor skam å ha et døvt barn. Det var en straff for noe noen i familien hadde gjort tidligere.
Det var en enormt stor dag og noe jeg for alltid vil huske
Den store drømmen, visjonen er en utdanningsinstitusjon fra førskole til universitet.
Jeg er så utrolig takknemlig for hva vi har fått til så langt!
|
|
Tilrettelagt undervisning for tre elever
Marit i Kenya
Helt fantastisk å være på internatskolen i Isinya igjen og jeg blir faktisk mer og mer imponert over hva de ansatte får til med alle disse elevene med så forskjellige bakgrunner.
Eksamensresultatene for de eldste elevene i november var de nest beste for døve i Kenya – (var kun noen få elever ved en annen skole som hadde bittelitt bedre resultater)
er det rart at jeg er kjempestolt over både ansatte og elever. Vi har bevist at døve kan og at det er behov for et lite universitet som underviser på tegnspråk.
Vi kan bare ikke svikte elevene våre og sende de tilbake til fattigdommen i slummen.